Bønder på bygda

Hva skal nordmenn leve av etter olja? Mat, kanskje.

”Kan alle som produserer mat reise seg?” sa en taler i et bryllup jeg var i denne sommeren. Brudeparet hadde bodd sammen og drevet en større gård i ei årrekke. Det var mye å feire – også bøndene. Gjestene klappa for de som fortsatt produserer maten vår, til tross for at de stadig motarbeides av marginene, matkjedene og ekstremværet Sylvi Listhaug.

Namdalske bønder er kanskje kjent for å feste, men å være bonde i Norge i dag er lite fest og mye kamp. Mens vi andre går i 1. mai-tog for sekstimersdag, fleksibel arbeidstid og flere kvinnelige toppledere, blir det stadig færre hender på den samme arbeidsmengden i jordbruket. Borte er tida da bøndene hadde kårkaller, avløysere og mødre i andre enden av huset til å passe ungene. Nå er de heldig hvis de kan hjelpe hverandre innimellom de andre jobbene som minst en av dem må ha for å få økonomien til å gå rundt.

Det krever sine investeringer når Sylvi Listhaug ber gårdene bli større. Og det blir stadig mindre overskudd når fôr og utstyr blir dyrere mens bøndene får like mye for melka si som for 15 år siden. Som bruden sa til brudgommen i sin tale: ”Nå får du ikke bare brura og halve gården, du får halve gjelda og”. Det er en historie fra virkeligheten til svært mange.

Samtidig, i byen med stor O, hyller vi kortreiste matvarer. Gourmetrestaurantene har slutta å pushe italiensk tørkakjøtt og rå fisk i japansk tang og begynt å plukke gauksyre i Ekebergskrenten. Dagens Næringslivs livsstilsbilag D2 har oppskrift på sjølkinna smør. Småbarnsforeldre spiser bare tomater de har dyrka på egen glassveranda og brød de har bakt av sjeldne kornsorter som bare dyrkes på ei øy i England, før de sender ungene på kurs for å lære hvordan de kan få basilikumplanten fra grønnsaksdisken på Joker til å formere seg. Aviskommentatorene hyller dyrking av plukksalat i veikryssene innafor Ring 3 som om det alene kunne løse klimakrisen. Jeg hører sjelden noen av dem nevne landbruket med positivt fortegn. Bønder på bygda kan tydeligvis ikke måle seg mot bønder i byen, til tross for åpenbare forskjeller i produksjonsvolum og samfunnsbidrag.

I Oslo tror vi melkekvote handler om hvor mye kvinner kan amme etter at de har trøkka ut nok et prøverørsbarn etter fylte 40. Her kjøper vi melka vår av Norges-Gruppen. Det er mulig vi protesterer litt om Tine går tom, men ikke mer enn at vi tar en tur til Sverige og kjøper noe smør på salg. Innafor bygårdens fire vegger er det få ting vi er reddere for enn kyllinger. Vi har hørt så mange historier om narasin og trange fjøs og syns det er ekkelt. Vi har jo nettopp slutta å sette vaksiner på ungene våre, det er klart vi ikke kan spise noe som kan gi oss antibiotikaresistens. Dessuten er vi veganere fordi det er så synd på alle dyrene. Også stemmer vi på miljøpartier. De som vil få ned kjøttproduksjon til fordel for grønnsaker som ikke kan gro i den andre halvparten av landet.

Landbruket har alltid vært en av bærebjelkene i det norske samfunnet, men for tida klarer vi bare å produsere under halvparten av maten vår selv. De som likevel kjemper landbrukets slag, er folk som fortsatt tror på livet utenfor Ring 3. De som veit at bygda deres overlever når kulturlandskapet ivaretas. De som fortsetter å sende sauene sine til fjells selv om sjansen for de kommer hjem halvt revet ihjel av den stadig mer nærværende bjørnen som miljøpartiene ivrer etter å frede. De som skaper sine egne arbeidsplasser og finner stadig nye måter å drive på, til tross for at regjeringens nylig framlagte gründerplan henviser dem ut av hele Norges omstilling. De som ikke bare går på jakt fordi det er gøy, men også fordi de har en plikt til å bidra til regulering av elgbestanden.

Jeg reiste meg ikke på talerens oppfordring i sommerens bryllup. Det til tross for at jeg og mannen har en minimal jordflekk innafor Ring 3 hvor vi har noen bærbusker, noen misforma gulrøtter og nok grønnkål til å sette hipstere i forlegenhet. Jeg kunne ikke la mine tre rødbeter se brudeparets 210 00 liter melk i året i øynene. Det er ikke næring eller samfunnsbygging det vi driver med i byen, det er en koselig hobby for oss selv. Det er ikke folk som oss den norske jordbruksnæringa trenger.

Kjære bønder på bygda. I kampen for et grønnere samfunn blir dere overraskende ofte glemt. Men vit at vi er mange som setter pris på dere. Dere er ikke bare våre hverdagshelter. Dere er også gründere, sosiale entreprenører, vekstnæringer, kortreiste og bærekraftige så det holder. Selv etter vi har gått tom for penger, trenger vi mat. Derfor er det selvfølgelig dere Norge skal leve når vi går tom for olje. Jeg håper dere holder ut til da.

(Denne teksten er dedisert til Kristin og Tor. Mine to favorittbønder)

(Publisert i Namdalsavisa 13. november 2015)

This entry was posted in Landbruk, Spalte i Namdalsavisa. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>