Vår plass i historien

This is no time for business as usual, sa EU-president Jean-Claude Juncker i sin tale om rikets tilstand forrige uke. I stedet for å snakke om økonomisk vekst, innovasjon og omstilling hadde han ett stort hovedbudskap: Flyktningekrisen må løses nå. Og vi har alle ansvaret.

I Sverige åpnet Kong Carl Gustaf Riksdagen denne uka med en uvanlig politiske tale, der han oppfordret politikerne til å sette moral og etikk på dagsordenen. «Vi har haft fred i 200 år allt sedan 1814. Det gör oss unika bland världens länder, det ska vi fortsätta värna om. Och det innebär ett särskilt ansvar», sa kungen.

Det er viktige ord. I ekstra utfordrende tider bør man tenke en ekstra gang over hvilket moralsk kompass man følger, både som samfunn og som enkeltmennesker. Og vi som bor i stabile land, har et ekstra ansvar for å hjelpe dem som ikke gjør det.

Måten Sverige opptrer på, står i grell kontrast til vår egen regjering. Mens Sveriges Järnvägar hilser flyktningene velkommen på fire språk over togets høyttaleranlegg, flyr vår justisminister fram og tilbake til Brussel og ber EUs medlemsland plassere alle flyktningene i Afrika.

Svært mange av oss som lever i dag, har ikke opplevd en verre flyktningsituasjon enn den som nå så vidt har begynt. Da nytter det ikke med gamle argumenter. Det handler ikke lenger om hvorvidt vi kan. Det handler om at vi må. Det er sånn det er i krisesituasjoner – man gjør det man må for hverandre, ikke det som er mest behagelig. Får noen problemer på bygda, stiller naboene opp. Det er ikke egentlig så vanskelig å gjøre det samme i litt større perspektiv.

Med en halvt syrisk gutt i hus har vi snakket mye om Syria hjemme hos oss. Vi har snakket om at det landet han besøkte da han var to, har endret seg mye. Vi har snakket om at det finnes barn som forsøker å overleve på havet i små båter og mennesker som reiser i containere fordi de er desperate. Og så har vi snakket om at vår egen justisminister foreslår å sende slike barn ut av landet igjen når de endelig har kommet hit.

«Jeg vil ta han med meg i en ubåt og slippe han ut på havets bunn», sa gutten vår da han hørte Anders Anundsens forslag på radioen. Vi svarte at man ikke sier sånt om folk, heller ikke de man er uenig med. Men når jeg tenker meg om, hadde han vel bare lært av de voksne. Det er jo i realiteten det Anundsen foreslår: Å sende barna ut for å drukne. Måtte han se dem i øynene og vite at det er galt.

For barna er flyktningkatastrofen enkel: Mange barn som dem er på flukt og har ikke noe sted å bo eller gå på skole, derfor må vi hjelpe dem med det vi har. Det burde være like lett for de voksne, men vanskelig er det visst. Nylig møttes EUs innenriksministere til et krisemøte. Jean-Claude Juncker oppfordret medlemsstatene til å bli enige om en umiddelbar handlingsplan, fordi vi ikke har tid til å vente. Alt de ble enige om, var å møtes igjen neste måned. Da har det allerede blitt litt kaldere utenfor Europas jernbanestasjoner, der barn ligger og sover og venter på at byråkratene skal finne en løsning.

Det er ting jeg ennå ikke har snakket med sønnen min om. Jeg har ennå ikke fortalt at vårt Europa har glemt sin egen historie, der flere hundre millioner mennesker har flyktet fra politisk og religiøs uro bare de siste hundre årene. Jeg har ennå ikke vist ham et Europa som stenger grensene med piggtråd og militært personell. Jeg har ikke forklart at Europa innstiller togtrafikken fordi de er redde for at flyktningene skal komme seg videre mot trygghet, til tross for at FN og humanitære organisasjoner ligger på kne og ber oss sikre trygge fluktruter for å hindre dødsfall og menneskehandel blant mennesker som kommer til å flykte fra krig, uansett. Og jeg har ennå ikke orka å fortelle sønnen min at det landet hvor deler av familien hans kommer fra, snart er borte på grunn av en krig det samme Europa er medansvarlig for.

Vi skaper historie akkurat nå som kommer til å bli fortalt til barn i generasjoner. Vi bør tenke på hvilken rolle vi vil spille i den. Vil vi være blant dem som ikke gjorde noe fordi de var mer opptatt av å redde seg selv fra å betale 200 kroner i året i eiendomsskatt eller vil vi være blant dem som bidro til at verden ble litt mer stabil og tryggere for flere? Er vi redde eller er vi trygge? Bortskjemte eller ansvarlige? Det burde være lett å svare på, og det burde være lett å skjønne at vi må gjøre noe nå.

Det er vårt hav flyktningene drukner i også. Vårt kontinent. Vår verden. Vi kan ikke bare overlate ansvaret til andre for at det skal gå bra. Vi skylder barnebarna våre mer enn det.

(Publisert i Namdalsavisa 18. september 2015)

This entry was posted in Humanitære spørsmål, Politikk, sivilsamfunnet, Spalte i Namdalsavisa. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>