Vi, turisteliten

«Her finner du det ekte Portugal», skriver en blogg. Jeg og venninna mi er i Lisboa for å skrive roman og tar en fridag. Vi spør internett hva som er den beste stranda i nærheten og får kjapt svar.

Fonte da Telha er en fiskerlandsby med ekte fiskegarn til tørk og uten Ronaldo-håndklær til salgs. Klart vi drar dit. For vi er jo slike turister. Slike som har vært her før det ble populært. Som veit hvor den lokale bula er. Som aldri spiser turistmeny på enorme «fado»-restauranter. Som har egen hattemaker i byen.

Vi er reiselivets svar på kultureliten. Turisteliten, om du vil. Vi er slike turister som ikke vil assosieres med andre på reise og som overhode ikke vil være der andre turister er. Vi er jo ikke turister en gang, vi bor her ei stund og skriver bok. Helt forskjellig.

Problemet er at det blir flere av oss. Turister har vært utrendy så lenge nå at «turistifisert» og «charter» har blitt skjellsord mens «avsidesliggende» har fått tidenes opptur. Flere nordmenn står i fare for å dø hvert år av stressrelatert hjerteinfarkt knytta til spørsmålet «har jeg gått i turistfella?». Og er du i et søreuropeisk land hvor du hører ditt eget språk, blir du litt flau. For du vil være alene om å ha oppdaget den ene kafeen/baren/plassen hvor det «bare fins lokale» (ifølge nettets største reiseforum, Tripadvisor).

«Vi flytter lenger og lenger ut av byen, den er ikke for oss», sier en representant for Lisboas kulturelite. Inn flytter turister som har leid leiligheter på Air BnB. Vi, turisteliten, bor ikke på hotell. Heller ikke i Lisboa, som har mange hundre års tradisjon for å ta imot reisende og har fantastiske hoteller. Vi vil bo i en ekte leilighet. Lage mat vi har kjøpt på et ekte marked. Låse oss inn og ut av ekte dører i ekte gater. Henge klær til tørk utenfor vinduet. Føle litt på hvordan portugisere har det. Vi drømmer ikke lenger bare om å besøke steder, men om å høre til der.

Vi fores på lokale sardiner, obskur heimebrent og drømmer om det lokale og ekte – skapt og opprettholdt av sosiale medier. Men det er ingen som lager restauranter for portugisere lenger, forteller en ung restauranteier vi møter. Lisboa utvikles for de som er innom byen en tur, ikke for de som bor der. Forøvrig er det den eneste hovedstaden i Europa med negativ tilflytting.

Mens turister jakter mer og mer på det ekte, blir byene mindre og mindre autentiske. I Roma tjener folk penger på å late som om de bor i leiligheter i byens historiske sentrum mens de egentlig bor langt unna. For turistene vil låne folks liv, og de vil heller være kunstnere eller studenter enn rike eiendomsbaroner. Men få kunstnere og studenter har råd til å bo ved Spansketrappa, det gjør de bare på internett.

Vi, turisteliten. drømmer våte drømmer om å være Hemingway på reise. Mannen som skreiv «A Moevable Feast» om livet som fattig småbarnsfar i Paris og fikk det til å høre romantisk ut. Mannen som satt på en råtten bar fordi det bare var der han hadde råd til å holde liv i egen alkoholisme, og seinere fikk folk til å valfarte dit. Det har alltid vært fiksjonsforfatteres oppgave å romantisere realitetene. Nå går sosiale medier går oss i næringa.

Å være turist er en fantasi, og internett er fiksjonen som skaper den. For tida er den fiksjonen langt inni folks hjem, men tenker vi oss om, vet vi at ingen bor der permanent. Det er ingen som vil ha det ekte Europa, i forfall og dyp økonomisk krise. Få vil være en ekte greker som bor langt inni landet med pensjonen på hold, lekkende kloakksystemer og en søppeldunk ingen tømmer. Vi vil bare late som vi er det mens bekvemmelighetene er innen rekkevidde.

Jeg og venninna mi reiser til Fonte da Telha. Med livet som innsats dropper vi strandtoget for turister og tar heller bussen sammen med ekte portugisere med dobbelt så mye klær som oss og fulle handleposer. Den bussen som er varmere enn purgatoriet, gasser opp når den nærmer seg folk, smeller døra i trynet på gamle damer til høylytt motstand og meier ned alt som måtte finne på å gå langs veien.

Rundt halvveis kjører vi gjennom et enormt område med boligblokker som nok hadde sin storhetstid like etter revolusjonen på 70-tallet og ikke har vært pussa opp sida. Der er det varmt og tørt og ingen havutsikt. Det er dype sprekker i fasadene og hullete plast på balkongene. Fra vinduene henger det skeive air condition-apparater, på veggen ruster parabolantennene og rundt inngangsdørene flyter søppelet. Halvparten av damene med fulle handleposer kaster seg fram for å trykke på stoppknappen.

«Det er kanskje dette som er det ekte Portugal?» sier venninna mi.

«Det er nok det», sier jeg mens svetten renner ned panna og støvet blåser opp rundt bussen. «La oss overhode ikke gå av her».

Fonte da Telha, derimot, leverer på turistsida. Vi låner oss hver vår strandstol og sover en hel dag før vi tar strandtoget hjem. Til Lisboa.

(Publisert i Namdalsavisa 24. juli 2015)

This entry was posted in Spalte i Namdalsavisa. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>